”…at virke til Christianssands bys og omegns vel”

Hovedtrekkene i Christianssands Byselskabs virksomhet gjennom 175 år.
Av  Reidar Sødal

Stifterne av Byselskabet var – ifølge Sverre Steen – kjøpmann O. P. Moe, statsråd Hegermann, assessor Kjørboe, rektor Boye og tollbetjent Aamodt. Ingen av disse tok plass i selskapets første direksjon. Den besto av Reinhardt, Ericsen, Matthiesen, Corneliussen, Broch, Fangen og Sibbern. Slike navn signaliserer en klar overklasse, noe som de første år ble en viss belastning i virksomheten. Byhistorikeren Sverre Steen antyder at dette var sterkt medvirkende til at selskapet i 1840-årene vridde sin virksomhet fra det sosialthumanitære til det mer by– og miljøforskjønnende.

 

”…dessværre ikke forhandlingsprotokoll”! Det er en formulering man ofte støter på ved dypdykk i de gulnede papirer etter Christianssands Byselskab. Formaliteter synes  ikke alltid å ha hatt så høy prioritet hos en del nøkkelmenn i virksomheten. Det gjelder både startfasen i 1830-årene, enkelte perioder i mellomkrigstiden og den første etterkrigstid. Men i størst grad gjelder det 30-årsperioden da general Oscar Wergeland tronet som formann. Og kuriøst nok er det nettopp resultatene fra den tids virke som i dag er sterkest synlig i bybildet!  Men uansett – Byselskabet har ”alltid” vært der, med en eller annen profil, ofte med byens fremste menn sentralt i bildet. Detaljer som navn, valg og tall nedfelt på papirer har bare ikke bestandig spilt den rolle som vår tid er innstilt på. Det var resultatene ”i marken” som telte, bokstavelig talt!
Når selskapet i år (2005) passerer en 175 års milepel, sømmer det seg med en oppsummering, grovt sortert, tilpasset årsskriftets stramme ramme. På bakgrunn av det foran nevnte blir det da sikrest å satse på en oversikt som byhistorikeren Karl Leewy ga etter Byselskabets første drøye hundre år, i 1933, gjengitt i selskapets aller første årsskrift, nr. 1 for 1992. Med noen ubetydelige forkortelser starter vi derfor med å sitere Leewy:

 

”Byselskapet stiftedes i 1831. Den første direktion bestod av Reinhardt, Erichsen, Matthiessen, Corneliussen, Broch, Fangen og Sibbern. Der foreligger dessværre ikke forhandlingsprotokoll for selskapet før 1836, så man for de første årene må ty til andre kilder. Selskapets første formål var å ta seg av forsømte barn. Først senere optok det virksomheten for byens og omegnens forskjønnelse. Det vil være mest praktisk i denne historik å behandle selskapets virksomhet i følgende særskilte underavdelinger:
  1. Arbeidsanstalten Kong Carl Johans Minde, 1831-1838.
  2. Barneasylet i matr. nr. 319, 1838-1868.
  3. Barneasylet i Holbergs gate, 1867-1878.
  4. Arbeidene til byens og omegnens forskjønnelse 1843-nu!
1. Arbeidsanstalten Kong Carl Johans Minde. 1831-1838
På grunn av den store fattigdom og lediggang i byen begyndte en del borgere i 1828 å arbeide for oprettelse av en arbeidsanstalt, men først i 1831 blev det første virkelige skritt tatt ved stiftelsen av byselskapet. Vi skal slå fast, at dette selskaps første mål var å ta seg av forsømte barn, og arbeidet blev lagt an på å skaffe byen en arbeids- og opdragelsesanstalt. 370 av borgerne gikk med på årlig i to år å yde bidrag på tilsammen 11-1200 spesiedaler, hvis staten vilde skaffe et passende lokale. Der blev gjort henvendelse på høieste hold, og det lykkedes overmåte godt, idet kong Carl av sine egne midler skjenket 3000 spd. til innkjøp av avdøde grosserer O. C. Mørchs gård til en arbeids- og oppdragelsesanstalt for fattige. Samtidig bestemtes, at overskuddet av auksjonsinhadene skulde anvendes til et fast fond for anstalten.

 

Ja, slik gikk det til, at byens flotteste bolig blev omdannet til fattigarbeidshus. Det var et sørgelig tidens tegn, og vi kan gå ut fra at mange med opriktig bedrøvelse så de siste rester av byens gyldne tid bli slukt av armoden og elendigheten. Men der var ingen vei utenom. Fattigdommen i byen var i disse smalhandsår av rent katastrofal natur. Derfor var stiftelsen av byselskapet et særdeles prisverdig foretagende, og dets formål var netop det, som under daværende forhold var det mest påtrengende. Senere, da fattigforsorgen kom inn i sikre spor, kunde selskapet legge sit arbeide på andre felter.

 

Institutionen fikk navn av ”Kong Carl Johans Arbeids- og Opdragelsesanstalt. Dens opgave var å skaffe fattige, som vanskelig kunde ernære sig selv, arbeid samt å gi fattige barn undervisning i håndarbeid, lesning, skrivning og regning, så de kunde bli nyttige medlemmer av samfundet. Arbeidsanstalten begyndte sin virksomhet 1. juli 1832 med 2 koner og 8 piker, som var antatt til arbeidet mot fri kost. Senere samme år økedes antallet, og man begyndte med å la en del av lemmene bo i anstalten. Og snart blev det til at alle lemmer, såvel voksne som barn, hadde bolig der og fikk både mat og klær. I 1833 beskjeftigedes der 58 personer. Derav var 9 voksne menn, som byens fattigvesen betalte for. Videre var der 4 voksne kvinder, 30 pikebarn og 15 gutter. Barnene hadde skole 2-3 timer daglig og måtte derefter arbeide et visst antall timer.
Til arbeidshuset hørte en spisestue, hvor man bespiste en del fattige, som ikke var lemmer. Således blev der f.eks. nyttårsdag 1833 bespist 617 personer, og i alt fikk denne jule- og nyttårstid hele 1868 mennesker mat der. Der må nok i den anledning ha været foretatt en spesiell innsamling av penger. Det ser ut til, at der i den første tiden blev gitt fattige, som ikke hørte til anstalten, anledning til å arbeide der. For koner og piker bestod dette arbeidet i å spinne hamp og for menn i å knuse ben til benmel. En benknusingsmaskin var i den anledning blitt overlatt fra byens fattigvesen. Den var plassert ute på gårdsplassen. De av medlemmene, som var minst skikket til arbeid, blev satt til slike lette ting som drev- og filleplukning. De øvrige arbeider som blev utført, var spinning, vevning, søm og strikning for koner og piker og forskjellig trearbeider for menn og gutter. I 1833 forarbeidedes der f. eks. vadmel, ullverken, hampestrie og bommesi samt tretøfler og stråhatter.

 

Efter 15.1 1836 foreligger der forhandlingsprotokoll for byselskapet, og man kan da følge dets virksomhet utover årene. Selskapets formann var januar-mai 1836 sjøkaptein O. W. Erichsen. Da han flyttet fra byen, blev toldinspektør Due valgt til formann 8.5 1836.
Virksomheten synes å ha foregått i samme spor, idet man dog efter markedsforholdene av og til forsøkte sig i andre produksjonsgrener. I 1836 sees således laget så forskjelligartede ting som hårnåler og hekter, vindhaner, pølsepinder og 28000 stykker svovelstikker. Senere gikk man over til leketøisfabrikation ved siden av de vævede og strikkede ting, og der er sikkerlig gått ut i tusenvis av dukkesenger, vugger, leketøisvogner, båter og lignende fra arbeidsanstalten. Ja, selv så vanskelig ting som lirekasse blev der laget. Den store og mangeartede virksomhet trengte ganske betydelige årlige beløp. Byselskapet måtte ofte ut med tiggerlister, og byens fattigvesen måtte også  skyte til. Efterhånden blev det også til at  anstalten overtok flere og flere av fattigvesenets lemmer mot godtgjørelse. Og tilsist gikk arbeidsanstalten fra 30.6 1838 helt over til byens fattigvesen. (Ifølge kgl. res av 30.5 1838).

 

2. Barneasylet i matr.nr.- 319 (Kristian 4.des gate nr. 36?) 1838-1868
I 1837 var stiftsprovst von der Lippe valgt som byselskapets formann. Da selskapet i 1838 var blitt befriet for arbeidsanstalten, hadde det anledning til å se seg om efter et nytt virkefelt og besluttet 17.9 1838 å la utarbeide plan for oprettelse av et asyl. Sparebanken ga løfte om 100 spd.  årlig i 5 år, og en del private bidrag tegnedes også. Og da kommunen stillet hus nr. 319 til disposisjon, var saken bragt i havn. Asylet åpnedes 10.1 1839 med 12 gutter og 18 piker. Der var ansatt en pleiemor, og den daglige inspektion fordeltes mellom medlemmene av byselskapets direktion. Søkningen må ha vært ganske stor, ti allerede i begyndelsen av februar 1839 måtte der treffes beslutning om at der ikke kunde optas flere enn 50 barn. Dette tall økedes dog i 1841 til 60. Utover i 1840-50 årene fortsatte driften av dette asyl, såvidt sees uten større hendelser. Det var ikke så greit bestandig å få endene til å møtes. Asylet hadde jo bare utgifter, ingen inntekter, og byselskapet var nødt til i ganske stor utstrekning å henvende sig til den private godgjørenhet. Asylbørnene fikk nogen undervisning i skrivning, lesning og håndarbeider.

 

Fra begyndelsen av 1839 til begyndelsen  av 1841 sees stiftsamtmann Sem og å ha utført formannsforretningen og derefter igjen fra 1841-1843 stiftsprovst von der Lippe. I 1843 valgtes konsul Dan. Isachsen som byselskapets formann og synes å ha fungert som sådan til 1852. 1853-1854 var visstnok postmester Heyerdahl formann og 1854-1857 byskriver Willoch. 1857-1863 sees kammerherre Knudtzon som formann, og så kom fra 1863 av oberstløytnant (senere general) Wergeland på formannsplassen.
Byselskapets virksomhet var fra 1843 av omlagt således at det også skulde opta arbeidet med byens og omegnens forskjønnelse. Dette arbeidet blev efterhånden det viktigste. Og i generalforsamling 24.10 1868 besluttedes det enstemmig at det hittil siden 1838 under selskapet hørende asylet skulde utskilles fra byselskapet og at asylfondet skulde stilles til formannskapets disposisjon for efter dettes bestemmelse å anvendes i overensstemmelse med selskapets lover.

 

3. Barneasylet i Holbergs gate 1867-1878
Efter at byselskapet i en rekke år hadde drevet barneasylet i den øvre del av byen, besluttet det i 1867 å ta op arbeidet for å få et asyl i den nedre del. Der innsendtes andragender til Sparebanken og kommunestyret om bidrag. Det viste sig vanskelig å få brukbart lokale i den sydlige del av byen. Man fandt da – formodentlig på foranledning av L. Lømsland – å måtte ta under overveielse å gå til opførelse av ny bygning som kunde forene såvel et barneasyl som lokale for fattige barns bespisning. Efter at Lømsland hadde tegnet et bidrag på 1200 spd. og lovet å gjøre de nødvendige ytterligere utlegg samt i fornødent fall å stå den hele risiko i pekuniær henseende blev byggeforetagendet satt i gang.

 

Bygningen blev oppført i Kongens Tvergate, på nr. 97 c. Det kostet inklusive tomten 2989 spd., hvorav 2114 spd. dekkedes ved private bidrag. Det resterende ydet kommunen mot at bygningen med grunn overdroges kommunen til anvendelse efter sin bestemmelse eller i annet for kommunen gavnlig øiemed. Asylet åpnedes høsten 1868 med 65 barn. Asylet brandt i Birkremsbranden 1878. Til gjenopførelse bevilget kommunen 1879 inntil kr. 17.000, hvorav ca. kr. 11.300 dekkedes av assurancesummen. Hvordan mellomværende mellom byselskapet og kommunen var i denne tid m.h.t. asylet er ikke så godt å si, da selskapets formann, general Wergeland, intet lot innføre i forhandlingssprotokollen efter år 1877 (!). Da asylet brandt påny i 1892 og derefter gjenopførtes på ny tomt, Tollbodgaten nr. 40, hadde byselskapet  intet med saken å bestille. Men helt til 1895 sees byselskapet å stadfeste valget av forstandere for asylet.

 

4. Arbeidene til byens og omegnens forskjønnelse, 1843
1843 begyndte byselskapets opgave å endres i den retning selskapet nu (1933!) arbeider. I generalforsamling 27.5 1843 besluttedes nemlig nedsatt en komite på 3 medlemmer til utarbeidelse av et forslag til forandring i selskapets lover således at dets virksomhet i fremtiden ”fornemmeligen” skulde gå ut på byens og dens nærmeste omegns forskjønnelse. Den nødvendige lovendring blev derefter vedtatt i generalforsamling 21. 6 1843.”

 

Så langt Karl Leewys artikkel i 1933. I oversikten videre beskriver han detaljert gjennomføringen av skogs- og parkmessige arbeider i Byselskabets regi i perioden 1843-1930. Spesielt interesserte kan – som nevnt – lese dette i Byselskabets årsskrift for 1992. Leewy presiserer igjen at ”protokollen i general Wergelands tid er meget mangelfuld og derfor ikke gir det rette uttrykk for de mange og store arbeider som blev utført netop i denne tid. Wergeland var helt suveren innen selskapet. Han utførte arbeidene efter sit hode og trengte ingen sandpåstrøing av generalforsamlingen. I de betydningsfulle år 1877-1895 har han i det hele tatt intet ført til protokolls”!

 

Ved hjelp av andre kilder har likevel Leewy – mot slutten av artikkelen – relativt utførlig omtalt de viktigste prosjekter frem til 1930. D.v.s.: Egelunden, Torvparken, treplanting langs hovedinnfartsårene, Baneheia, Klappeheien (nåv. ”Elisenhøy” – forf. anm.), Odderøya, Lagmannsholmen, Kvadraturens almenninger, Sandvigsstykket, Dueknipen, Gravene, Retranchementet og selvsagt –  Ravnedalen, selve kronen på verket. Sistnevnte – samt Baneheia – er forøvrig fyldigere beskrevet i Jørgen A. Jensens bok om general Wergeland.  ”Mannen som kledte fjellet”.

 

Men som ytterligere supplement tillater vi oss å referere deler av en prisbelønnet artikkel av Olav Varen i Fædrelandsvennen den 1. nov. 1973. Der skriver han bl.a.:
”I 1878 var anlegget i Ravnedalen ferdig, der var endog svaner i tjønna. Som et kuriosum kan nevnes at det også var styrtbad der oppe, der byens borgere kunne få seg en dusj for 25 øre. Siden ble anstalten nedlagt, etter som vannets kvalitet ikke var den beste.
Byselskapet fortsatte sin virksomhet under skiftende kår og med skiftende resultat gjennom slutten av forrige (1800-tallet! Forf. anm.) og inn i dette århundre. I 1925 ble det rekonstruert med direktør Otto Christiansen som formann – og en kan vel trygt si at han var Byselskapet så lenge det eksisterte. Han nedla et overordentlig stort arbeid. Selskapet hadde fremdeles de samme funksjoner som Parkvesenet i dag, og gode menn var implisert i aktivt arbeide. Der nevnes bl.a. fabrikkeier Peter J. Moe, byfoged Johs. Norem, oberstløytnant Einar Keim m.fl.
Blant de synlige minner etter denne perioden er fløyen på Dueknipen. Den ble satt opp i 1929, bekostet av direktør Christiansen etter tegning av bygningssjef Blix.

 

I 1938 ble det fattet vedtak om opprettelse av eget parkvesen for byen. Byselskapet var imidlertid ikke innstillet på å avvikle. Skulle det etableres et parkutvalg, hvilket var det første skritt til å få eget parkvesen, ville selskapet forbeholde seg retten til å ha tre medlemmer i styret, heter det i et brev til de kommunale myndigheter. Vel, ikke så lenge etter kom krigen, og man fikk annet å tenke på” – skriver Olav Varen i sin artikkel.

 

Men – når vi i år, drøye 60 år etter disse begivenheter, feirer Byselskabets 175 år (år 2005)– tilfeldigvis sammenfallende med 100-årsmarkeringen for unionsoppløsningen –, da kan det være interessant med et sideblikk mot selskapets egen virksomhet for 100 år siden. Om den gir beretningen, fremlagt for generalforsamlingen 1. april 1905, en del interessante opplysninger. Bl.a.:
Antall plantede trær i byen og dens omegn var kommet opp i 250.000 stk., arbeidsstokken besto av en oppsynsmann og to arbeidere mens handelsgartner Bernhard Tellefsen fungerte som teknisk rådgiver. Samlet driftsbudsjett for året balanserte på kr. 2.600.-, største bidragsytere var Christianssands Sparebank, Samlaget for brændevinshandelen og Christianssand bys Vel. Men det foregående år hadde også gitt velkomne inntekter gjennom vellykkede arrangementer i Ravnedalen med innslag av bl.a. Brigademusikken, Handelsstandens Sangforening, sangforeningen ”Skalden”, Turnforeningens og Katedralskolens musikkorps. Ravnedalen hadde vært gjenstand for en radikal ansiktsløftning, og fuglebestanden der oppe var siste år forsterket med ”en påfuglhun” samt ”2 gullfasaner”. Byselskapets medlemstall lå på ca. 130 personer, og direksjonen besto av E. A. Gundersen, formann , arkitekt Keyser Frølich, viceformann, mens de øvrige ”direktører”var bankbokholder G. T. Jørgensen, guldsmed A. T. Christensen og mægler Frøstrup.
A. Gundersen var forøvrig også valgt til byens ordfører, og han kom til å stå sentralt i det offentlige liv i en drøy mannsalder fremover. Allerede 17. mai samme år var han i ilden med kransnedleggelse på byens kirkegård og nasjonaldagens hovedtale i Egelunden. Den ”vagte livligt bifald”, ifølge Christianssands Tidende! Gundersen var i årevis en skattet leilighetstaler og kommunens spesielle husdikter ved de forskjellige anledninger. Det var han som talte og avduket Gustav Lærums statue av general Oscar Wergeland i Ravnedalen i 1917.

 

Men den antydede stafettveksling om byens grøntområder  mellom byselskapet og kommunen gikk altså ikke helt knirkefritt i 1938! Her skal vi likevel begrense omtalen av bataljen til hva Sverre Steen skriver i sin Kristiansands Histories 2. bind: ”Den stigende interesse for betydningen av friluftsliv utløste tanken om et kommunalt fritidsråd. Da byen samtidig fikk et parkstyre, førte det til konflikt med byselskapet, som avslo å la seg representere i de to organer da det mente at det ville føre til sammenblanding av oppgavene som ledet byselskapet bort fra dets egentlig formål, byens forskjønnelse. Også ”Tilsynsrådet for byens utseende” nedla sitt verv da det mente at det var overflødig. En av parkstyrets første oppgaver var å ansette en bygartner. Av den store mengde ansøkere valgte man hagearkitekt Kr. Krafft.”
Så langt Steen! Krafft tiltrådte kort etter og fikk en lang og suksessrik karriere i kommunen. Slik fulgte han godt opp en rekke av Byselskabets folk med ”grønne fingre”. Og dem hadde det vært nok av:
Generalens bruk av dyktige soldater til anlegg og vedlikehold de første år er vel kjent. Senere gjorde skolebarn ved sin skogplanting god nytte og – ikke minst – en rekke privatfolk som mer eller mindre frivillig trillet opp egen jord og stein på generalens ”oppfordring” – mildt formulert!  Men lønnede folk måtte naturligvis også inn, etter at de første ledere, formann Aasen og Aslak fra Vinje, hadde lagt ned sine redskaper. Fra tidlig på 1900-tallet overtok Tobias Stokkeland. ”Tobias i parken” ble et velkjent trekk i bybildet med kjerre, hakke og spade, stadig på farten mellom plener og bedd. ”Han hegnet om parkene som det skulle være gull, og det var det vel også for ham….Under det barske ytre banket et godt hjerte, ikke bare for naturen, men også for menneskene” skriver Leiv Holte i parkvesenets 50-årsskrift.
Olav Hansen ble byselskapets oppsynsmann i Baneheia i 1930-årene, og i Ravnedalen hersket Johan August Pedersen suverent i 33 år fra 1925. Stokkeland ble pensjonert i 1937. Torleiv Tjøm overtok og fulgte – sammen med Olav Hansen – med over på den kommunale lønningsliste fra høsten 1938. Siden har ikke selskapet hatt lønnede folk!

 

Etter selskapets mer passive tilværelse under krigen tok direktør Christiansen i 1948 initiativ til ny virksomhet. Han kom tilbake som formann, støttet av bestyrer Johan Høyvoll, redaksjonssekretær Sverre Opsal og sekretær Anders Salvesen. Fortsatt ønsket man ”å hegne og stå vakt om”, og Olav Varen skriver videre: ”Man tok mer tidsmessige PR-metoder i bruk, laget foldere og sendte ut til skolebarna. Man gikk inn for å bringe Retranchementet tilbake til sin opprinnelige skikkelse.etc. etc…….Men –  byselskapet var tross alt på vei ut. Siste møte ble holdt i 1950. Det som var igjen av midler, ble brukt til redaktør J. Arnold Jensens bok om general Wergeland”. Avslutningsvis uttrykker den gode ”Ukas” ønske om et reorganisert selskap med henblikk på nye, naturlige arbeidsoppgaver.

 

Og så ble det nettopp Olav Varen som – 2 år senere – i konstituerende møte 10. april 1975 formulerte selskapets nye formålsparagraf, som fortsatt er gjeldende:
”Selskabets formål er å virke for Kristiansand og omegns vel. Selskabet skal også søke å styrke og utvikle bevaringstanken og skape forståelse for å ta vare på verdier av kulturell interesse.” I samme møte tegnet 26 seg som medlemmer, og til styre ble oppnevnt: Olav Kvitli, leder, Ruth Bergh, Leif Bentsen, Inge Fosselie, Alf S. Aanensen og Olav Varen.
Hva var skjedd?
Om opptakten til – og gjennomføringen av denne reorganisering i 1975 har Reidar Sødal redegjort i artikkelen ”Foran byselskapsjubileet….” i årsskrift nr. 13 for 2004. Derav vil også fremgå at ikke minst Otto Christiansens fornuftige disposisjoner i høy alder sikret at det virkelig ble en reorganisering av selskapet, i samsvar med stifternes intensjoner og den gamle hedersmanns ønske. Man fant ”naturlige oppgaver for et eventuelt reorganisert byselskap”!  Virksomheten i tiden 1975-2005 er godt dokumentert i Byselskabets nye protokoller! Nedenfor følger et sammendrag, konsentrert omkring de enkelte formannsperioder:
Ut fra en nennsom endret formålsparagraf trakk styret fra 1975 i en noen annen retning enn Wergelands kjepphester, selv om en rekke befaringer og rusleturer opplagt samsvarte med generalens park-og friluftsinteresser. Men i betraktning av at det var en formell henvendelse fra Agder Historielag som ”satte toget på skinner igjen” (kfr. årsskriftet 2004) har det vært naturlig å fokusere mest på historie, dernest på aktuell kommunalpolitikk og opplegg med lokal forankring, alt for å ”skape forståelse for å ta vare på verdier av kulturell interesse”.

 

”Kvitli-styret” satset de første år mye på kontakt med Vel-foreningene, innflytterkvelder, foredrag og debatter om politiske aktualiteter. Overfor kommunalmyndighetene fremmet man ønsker om restaurering av fontenen på Torvet, renovering av Rådhuset, bevaring av endel verneverdige bygg og kamp for større grøntområder på reguleringsplanene. Til møtene inviterte man foredragsholdere og debattanter fra egne rekker og fagfolk fra lokale og nasjonale kulturinstitusjoner.

 

Fra og med 1980 overtok Armand Wang Kristiansen formannsvervet, for en 10-årsperiode.  Hans – og styrets – bedrift ble først og fremst Bragdøya-prosjektet, med Bjørnar Knapstad som den store pådriver. Redningsaksjonen gjaldt både restaurering av strandbygningene, bevaring av Thaulows gamle eiendom og utvikling av en bred aktivitet som man idag ser resultater av der ute. Imidlertid – da planene første gang ble lansert i selskapet, våren 1984, ble de møtt med stor skepsis fra endel medlemmer. Man fryktet de økonomiske konsekvenser. Det er da også blitt et tungt løft. Men entusiasme, dugnadsinnsats og stadig utvidet samarbeid med andre organisasjoner som Vågsbygd Vel, Bragdøya Kystlag, Bildende Sørlandskunstnere, Dramatiske Selskab, Kristiansand kommune/parkvesenet og spesielt Christianssands sparebank, alt dette medvirket til at prosjektet – for byselskapets del – må sies å være dradd lykkelig i havn! Ansvaret for den videre utvikling er nå overtatt av andre!

 

Ellers forteller protokollene fra disse år om interessante temakvelder om byens diktere, institusjonsbesøk, lysbildekvelder, politiske innspill i dagspressen og – henvendelse til Kristiansand Symfoniorkester om flere Sørlandskomponister på repertoaret!  Mot slutten av 10-året ble oppnevnt et ”Ravnedalsutvalg” og  et ”historisk utvalg”. Først?nevnte tok ansvar for en årviss Ravnedalsdag, og sistnevnte gjennomførte innsamling av artikler av – og lydbåndopptak med eldre kristiansandere. Utvalget tok også initiativet til det suksessrike prosjekt:  Årsskriftet. Variasjonen i aktiviteten utløste debatt om hvordan selskapet skulle  prioritere oppgavene i krysningspunktet historie-kultur- miljø-politikk, uten at man fant tilstrekkelig grunn til endring av formålsparagrafen.

 

I februar 1990 overlot Wang Kristiansen formannsklubba til Johan Lauen, og på samme årsmøte vedtok man å endre skrivemåten av selskapets navn til det opprinnelige – ”Christianssands Byselskab”. Det signaliserer respekt for tradisjonen – og resulterte i flere byvandringer og økt press på kommunen om miljøbevaring. Under byvandringene påtok Lauen seg de fleste lederoppgaver, men også andre medlemmer bidrog med orienteringer. Det var alltid stor oppslutning om disse turer, og de ble nok Byselskabets viktigste bidrag til programmet for Kristiansand bys 350 års jubileum i 1991. Og så kastet man sine øyne på det bevaringsverdige ”Bentsens hus”, øverst i Kronprinsens gate. Der var allerede Vest-Agder Fylkesmuseum på banen og applauderte selskapets invitasjon til samarbeid med henblikk på en meningsfylt bruk. For selskapets del tenkte man da helst på oppbevaring av arkivalier, styrerom – og enkle sammenkomster. Lykkelig løsning på et lenge følt behov for ”et sted å være”, ikke minst takket ved Fred Damli som var ansatt på fylkesmuseet og samtidig hadde styreverv i selskapet.  Andre nevneverdige resultater fra ”Lauen-tiden” er innsamling av stedsnavn i Kristiansand og utgivelse av selskapets årsskrift, første gang i 1992. Det siste har siden bare styrket sin stilling, enkelte år på toppen av salgsstatistikken fra byens bokhandlere!

 

Fra mars 1992 overtok Astrid Daatland ledervervet som første kvinne i Byselskabets historie. Med rik erfaring fra historisk utvalg fokuserte også hun mye på selskapets oppgaver i den retning, bl.a. ved styrket kontakt med Agder Historielag, stor aktivitet med registrering av gamle hus i Kvadraturen, innsamling av eldres barndomsminner, utspill for redning av Moes brygge, Tønnefabrikken og – ikke minst – restaurering av Stener Heyerdahls park. Det siste ble gjennomført i godt samarbeide med kommunens parkvesen, noe som markeres på minnesteinen i parken. Forsvarets fraflytting fra Odderøya åpnet helt spesielle muligheter for byens befolkning. Selv om en egen organisasjon – ”Odderøyas Venner” – forlengst var etablert, var også Byselskabet stadig på fart med skriftlige og muntlige innspill  i konferanser og debatter. Alt ble kombinert med egne publikumsrettede arrangementer – om byens kunstnere, om general Wergeland, bymiljøer, bysanger o.s.v.. Og bidragsytere var vel kvalifiserte aktører fra nasjonale og lokale kulturinstitusjoner – og fra selskapets egne rekker. I slutten av perioden la Reidar Sødal opp en Krag-aften i Musikkens Hus, der lokale kunstneres verbale og vokale innslag var basert på Erling Heide-Sørensens bok ”Sørlandsdikteren og tonekunsten”. Arrangementet ga et lite underskudd som ble dekket av Kristiansand kommune ved Næringssjefen. Men forutsetningen for denne økonomiske støtte var at Byselskabet skulle følge opp med parallelle arrangementer i etterfølgende år. Naturlig samarbeidspartnere ble da ”Kragsselskapet” og ”Destinasjon Sørlandet”. Dette ble opptakten til ”Kragdagene” som ble gjennomført i 5 år og kulminerte med storsatsingen ”Sørlandet i 100” i 2002. Da tok andre og mer ressurssterke partnere de tyngste tak, men Byselskabet var representert i arrangementskomiteen gjennom hele perioden.

 

Fra mars 1997 overtok Helge Sæther formannsjobben, og han måtte i første omgang ”være løypelegger” i et nytt og mer ukjent terreng. Det var en nødvendig videreføring av debatten i Wang-Kristiansen-perioden. Sæther registrerte uenigheten mellom medlemmene når det gjaldt selskapets funksjon i bysamfunnet, og det aktualiserte spørsmålene: Hvilke aktiviteter skal prioriteres? Hvor sterkt skal selskapet rykke ut i rene politiske spørsmål, og hvilken form skal velges? Ønsker selskapet å fremstå som en ren protestorganisasjon? Skal man velge konfrontasjon eller samarbeid? Debatten kunne gå het, både i styret og på medlemsmøter. Men hensett til mangfoldet i medlemsmassen fant styret til slutt ikke tilstrekkelig grunnlag for å gjøre endring i hovedretningen. Kontakten med Kristiansand kommune ble styrket ved at selskapet ble formell høringsinstans i reguleringssaker og annet av større betydning for bymiljøet. Selskapet viste i den forbindelse til sin tradisjonsbevissthet og den historiske kompetanse som man mente måtte være positiv for saksbehandlingen.

 

Programopplegget endret seg altså ikke meget. Men en ”fjær i hatten” i Sæther-tiden ble det at Thaulows Hus på Bragdøya – etter selskapets forslag – ble valgt som kommunens spesielle kulturminne for Kulturminneåret 1997. Dette ble også markert på stedet den 31. august 1997. Ennå gjenstår mye arbeid, men gledelig er det at det økonomiske ansvar for prosjektet nå formelt påhviler andre institusjoner!
Fra februar 1998 overtok Helge Grønli formannsjobben med bl.a. de tidligere ledere Astrid Daatland og Johan Lauen som solide medspillere. Grønlis periode ble preget mer av ønsket om fornyelse av selskapet. Gjennomsnittsalderen var blitt foruroligende høy, og man erkjente at fremtidige programmer i større grad burde ha appell til de unge. Det fremkom forslag om rocke-arrangementer og en schlagerkavalkade ved Finn Ralph Andersens ”ever-greens”. Men akkurat på det punkt fikk styret ikke gjennomslag. I stedet ble det ”Vandring på Kristiansand kirkegård” – ved domprosten! Og så kom opplegg om Majorfamilien og dens innsats for åndsvakeomsorgen, temaprogrammer rundt musikere som Sigurd Lie og John Lind,  presentasjon av Sparebankens siste bind av Kristiansands historie, sterkt engasjement i forhold til kommunens nye kvadraturplan og tiltak for et tettere samarbeid med ”Baneheias Venner” og ”Odderøyas Venner”. Alle de tre foreninger tumler seg jo i samme terreng, rikt besatt med ”Tordenskjolds soldater”!

 

I februar 2000 kom en nøkkelmann gjennom mange år, Erling Justnes, på plass i førersetet.  Ingen har rikere erfaring fra selskapets virksomhet etter trofast tjeneste både som kasserer, sekretær og årsskriftsredaktør. Fortsatt opptok ønskeligheten av nye, yngre medlemmer mye av oppmerksomheten, og det ble igangsatt arbeid med en presentasjons/vervingsbrosjyre. I samme hensikt utviklet man kontakten med ”Baneheias Venner”og ”Odderøyas Venner” samt et par velforeninger i byen. Selskapet kunne glede seg over at noen arrangementer med lokal sang og musikk i fokus trakk sprengfulle hus, og jevnlige rusleturer beholdt sin popularitet. Et ganske radikalt forslag om boligbygging ved Bertesbukta utløste et engasjert protestbrev til ”rette vedkommende”, og selskapet fortsatte praksisen med medlemsmøter rundt på ulike kulturinstitusjoner i byen, Agder Naturmuseum, Fylkesmuseet, Stiftelsen Arkivet o. l. Mot slutten av perioden ble plassering av byens nye signalbygg, ”Teateret”, aktualisert, og selskapets styre ytret betenkeligheter ved en plassering på Silokaia. Høydepunktet i perioden ble nok ordførerens formelle åpning av Thoulows hus på Bragdøya, den 18. juli 2002, selv om prosjektet rent teknisk på langt nær var fullført.
Årsmøtet i mai 2003 ble – for første gang i den nyere historie – henlagt til lokalene i byselskapets egen  ”kronsal”, Ravnedalen!  Parken har de siste år gjennomgått en radikal rehabilitering, en dyktig og ambisiøs restauratør er ansatt, og han har presentert et arrangementsopplegg som kan minne om mellomkrigstidens gyldne periode. Samtidig som selskapet runder de 175 har Ravnedalen i år markert sine 100 år. Disse jubileer gir næring til håpet om nye ”fall framåt”, for begge parter. Samarbeidet om jubileumsarrangementene har gått glimrende og vil utvilsomt bli fulgt opp. Ved passering av milepelen ser Byselskabet mange gode grunner til optimisme: Tilgangen på nye medlemmer øker stadig, en ”ny kost”, Thorbjørn Evenbye med solid erfaring fra kultur- og servicenæring, har overtatt som formann. Og i styret har han med seg bl.a. all-rounderen Erling Justnes, en mangeårig ordfører samt en pensjonert, rutinert varaordfører.
Alt slikt har paralleller i de foregående 175 år og vekker ”minnen från fornstora da`r”. Det gir ekstra inspirasjon til byselskapet, veteranen blant byens kulturorganisasjoner, til fortsatt ”….at virke til Christianssand by og omegns vel”, også i det årtusen vi nå er gått inn i!

 

Kilder:
Karl Leewy: Historisk tilbakeblikk i 1933, gjengitt i Byselskabets årsskrift nr. 1 for 1992.
Karl Leewys skriftserie: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider
Sverre Steen: Kristiansands historie.
Leiv Holte: Kristiansand Park- og friluftsvesen 50 år.
Olav Varens artikkel om Byseselskabet, Fædrelandsvennen 1973.
Christianssands Tidende, april-mai 1905.
Byselskabets protokoller 1975-2005.
Div. dok. i Kristiansand kommunes arkiv.

Etter at Reidar Sødal skrev denne artikkelen har Byselskabet blant annet i 2011 flyttet inn i Bentsens Hus, som er eid av Kristiansand kommune men driftes av Christianssands Byselskab som kommunens lokalhistoriske senter og aktivitetslokale for en rekke lokale organisasjoner. Dette finner du mer om ved å klikke på lenken BENTSENS HUS øverst på siden.